Michele da Bergamo – klosterets arkitekt

Klosteret Cappuccini di Tolfa

Da arkitekten Michele da Bergamo døde i 1641, hadde han utført et oppsiktsvekkende livsverk. Han hadde tegnet en lang rekke klosterkomplekser og kirker. De siste ti årene av sitt liv var han dessuten hovedarkitekt for paven. Var Michele da Bergamo, eller fra’ Michele Bergamasco, som han også kaltes, en langt mer betydningsfull skikkelse for den italienske enn ettertiden har vært klar over? Og hvor viktig var han for Bernini, en av barokkens viktigste skulptører og arkitekter?

Michele da Bergamo var tilknyttet Kapusinerordenen. Denne ordenen, som oppsto som en utbrytergren av Fransiskanerordenen, ble grunnlagt i 1525. Ordenen bygger på en streng tolkning av Frans av Assisis ordensregler, der man skal søke en tilværelse i apostolisk fattigdom og leve på almisser.

Det er usikkert når Michele da Bergamo var født, men det er kjent at han tegnet bygninger for sin egen munkeorden fra ca. år 1600. Det er hevet over enhver tvil at han utførte svært mange bygninger og anlegg for ordenen, men det vites også at han sjelden krevde honorarer. En beskjedenhet som skulle være i tråd med Kapusinerordenens retningslinjer.

 

Convento e la Chiesa dei Padri Cappuccini, Tolfa

Anlegget på Kapusinerhøyden i Tolfa ble innviet i 1621. Her har Michele da Bergamo tegnet et typisk klosteranlegg, der bygningsmassen omkranser en sentral gårdsplass, et chiostro – claustrum på latin – opphavet til ordet kloster.

Gårdsplassen omkranses av åpne søyleganger, og har et pittoresk brønnhus i midten. Klosterets kirkebygning avgrenser gårdsplassen mot nord, mens man på de tre andre sidene finner selve klosteranlegget, med tre fløyer som utgjør fellesrom og munkeceller.

Klosteranlegget er blitt til i en tid da Kapusinerordenen var i sterk vekst. Dette reflekteres også i anleggets størrelse. I begynnelsen ønsket ordenen å begrense antallet munker per enhet oppad til tolv. Kapusinerklosteret i Tolfa ble anlagt med 24 munkeceller.

Anlegget besitter en nøktern eleganse, med beskjeden ornamentering. Det er i selve gårdsplassen arkitekten har latt et mer monumentalt uttrykk komme til utfoldelse. I 1701 ble det påbygget en bibliotekavdeling i annen etasje.

Kirkens front – som ligger ved siden av selve klosteret – vender mot et annet arbeid utført av Michele da Bergamo. San Egidio-kirken var opprinnelig en enskipet kirke, før klosterets arkitekt ga den dens høyreiste, treskipede barokkform omkring 1630.

 

Arkitektens arbeider for munkeordenen

Michele da Bergamo regnes som arkitekten bak kapusinerklosteret i Bracciano. Dette anlegget sto ferdig i 1609, og representerer i så fall hans tidlige periode som arkitekt. Anlegget er dessverre ikke like godt bevart som det i Tolfa, men man kan likevel gjenkjenne grunntrekkene, der kirken utgjør den ene av fire fløyer rundt en gårdsplass omkranset av søyleganger, hvor man finner et brønnhus i midten.

Klosteret og kirken i Albano Laziale, sydøst for Roma, er imidlertid et sikkert arbeid av Michele da Bergamo. Det sto ferdig i 1625, og har mange utvendige og komposisjonsmessige fellestrekk med klosteranlegget i Tolfa. Det kjennetegnes av den samme nøkterne fortolkningen av den italienske barokkens stiluttrykk.

Santa Maria della Concezione dei Cappuccini i Roma ble oppført i perioden 1626-31.

Kanskje er det nærheten til maktens sentrum som har inspirert Michele da Bergamo til å forlate det nøkterne mønsteret, for her hører det innvendige arkitektoniske uttrykket til en langt mer overdådig fortolkning av barokken. Med det budsjettmessige krafttaket slikt måtte kreve. Denne bygningen utgjør ordenens hovedsete. Utvendig er imidlertid slektskapet med de Michele da Bergamos tidlige kirkebygninger slående. Her finner man også ordenenes eget museum.

Kirkens krypt er imidlertid av det oppsiktsvekkende slaget. Den innvendige ornamenteringen er overdådig, og består av hodeskaller og andre skjelettdeler. Disse stammer fra 4000 ordensbrødre som ble gravlagt her i tiden frem til 1870.

Det frodigere og mer kostbare barokk-uttrykket tok Michele da Bergamo med seg videre til Santa Maria di Galloro-kirken, ved via Appia Nuova, i nærheten av byen Ariccia. Kirken ble innviet i 1631, og Michele da Bergamo tegnet også klosteranlegget som ble sluttet til kirken i 1632-34.

Kirken og klosteret i Ronciglione, Chiesa e Convento di San Francesco d’Assisi, ble påbegynt i 1627, og er enda et typisk klosteranlegg fra Michele da Bergamos hånd.

Det som kanskje er arkitektens siste større arbeid for Kapusinerordenen, er Chiesa di San Francesco d’Assisi i Genzano di Roma. Denne kirken ble påbegynt i 1637, og sto ferdig i 1643, to år etter arkitektens død. Bygningen er ganske beskjeden.

 

Fra’ Michele og Bernini

Sett fra utsiden kunne det samme gjelde kapusinerklosteret i Civita Castellana, som sto ferdig i 1636. Dette klosteret byr imidlertid på en overraskelse: anlegget er et resultat av et samarbeid mellom Michele da Bergamo og den store arkitekten og kunstneren Gian Lorenzo Bernini.

Her har Michele da Bergamo stått som ansvarshavende for gjennomførelsen av prosjektet, i tillegg til å ha tegnet planer og fasader. Bernini har stått for de innvendige løsningene og den ornamentale utsmykningen.

 

Michele da Bergamo og pavekirken

I 1631 utnevnte pave Urban VIII Michele da Bergamo til pavekirkens arkitekt. Han fikk dermed ansvaret for overoppsynet med omfattende byggevirksomhet i Kirkestaten, og stor for en lang rekke større og mindre arbeider. Hans arbeid omfattet også mer dagligdagse oppgaver som oppmåling og vedlikehold, samt anleggelser av gater, parker, plasser og fontener.

Blant hans ansvarsområder var Castel Sant’Angelo, Quirinalet, Vatikanpalasset, Castel Gandolfo.

 

Familien Barberini

Familien Barberini var Michele da Bergamos inngangsbillett til pavekirken. Familien hadde sterke bånd til Kapusinerordenen, og to brødre var kardinaler. Det var da den ene av dem, Maffeo Barberini, ble utnevnt pave under navnet Urban VIII at Michele da Bergamo fikk hånd om kirkens bygninger.

Michele da Bergamo utførte også private arbeider for familien Barberini.